Fra askeonsdag til påske

En fastetid ingen kjente til.

Kina og Wuhan -

skremmende, men langt borte.

Ikke nå mer.

Ikke før var vi blitt tegnet med askekorset,

blitt minnet om: Husk at du er støv!

så truer viruset

fremmed, rosa, vakkert, nært

Plutselig var smitten her, på Frosta.

Dagen etter askeonsdag avlyste vi

vår årlige økumeniske Kvinnenes internasjonale bønnedag:

Be hjemme!


Korset er vårt,

Kristus bar vårt kors,

nå bærer vi korset sammen.

Sørger med Kina, med Korea, med Iran.

Sørger med USA, med Spania, med Italia.

Sørger med Frankrike og Storbritannia.

Leser, ser bilder, sjekker nyheter, ser statistikkene


Er det bra med dere?

Avstandsklem og håndvask.

Hva slags hoste er det?

Hva gjør vi om en av oss blir syk?

Vi er friske, våker, ber, kjenner vår sårbarhet.

Ber vår særlige korona-bønn hver kveld,

og er stille, stille for alle som rammes, slik og sånn.

Stille

for hva dette gjør med oss og virkeligheten:

Tør vi åpne oss for den lidende Kristus

i dem som lider?


Vi må ta inn smerten, leve med Kristi lidelse

i håp

for å finne gleden

i oppstandelsen påskemorgen.


Vi er sårbare

Med Guds hjelp

kommer vi gjennom dette,

sterkere enn før

fordi vi vet mer om vår svakhet,

og har lært mer om

hvor avhengige vi er av hverandre.